NO. 1964
I’m prisoner 1964, my birth year. My cell number is the same as my phone number. I often sit in front of my cell door looking for cracks in the alloy, reading books on fretting fatigue and surface tension, inner and outer pressure. Today the warden has come to visit. He hands me a napkin with a color print of “The Storming of the Bastille” on one side, an escape plan on the other. It’s a labyrinth of arrows, tunnels, air shafts, sewer pipes, and a drawing of my cell, in full detail, with the warden and me in deep conversation. “I’m sorry” he sniffles, “but the escape plan isn’t what you think it is. There’s one more prison outside this one, and then another, and another, an endless number of prisons. We’ve been waiting for years for you to break out, but nothing’s happened and.” He blows his nose. “Anyway, this plan will take you as far as New Zealand. After that, you’re on your own.”
NR. 1964
Eg er fange nr. 1964, fødeåret mitt. Cellenummeret mitt er det same som mobilnummeret mitt. Eg sit ofte framom celledøra og ser etter sprekker i legeringa, les fagbøker om materialtrøyttleik og overflateskader, indre og ytre press. I dag har direktøren kome på besøk. Han gjev meg ein serviett med eit fargetrykk av “Storminga av Bastillen” på ei side og ein fluktplan på den andre. Det er ein labyrint av piler, tunnelar, luftsjakter, kloakkrøyr, og ei teikning av cella mi i full detalj, med direktøren og eg i djup samtale. “Eg er lei for det,” snufsar han, “men fluktplanen er ikkje kva du trur han er. Det er eit fengsel til utanfor dette, og eit til, og endå eit, ei endeløyse av fengsel. Vi har venta i årevis på at du skulle røme, men ingenting skjedde, og…” Han snyt seg. “Kor som er, denne planen vil ta deg til New Zealand. Etter det må du klare deg åleine.”
TWINS
Jon and Liv can’t have tears of their own, so they invite a man to be the surrogate mother of their tears. They’ve tried everything: grief, pain, self-inflicted joy, but no tears come. When the man agrees, they inseminate him with their most exquisite emotions and arrange for him to give birth at home. When the time comes, they lead him gently into the bedroom and tie his hands and feet to the bedposts with long, yellow silky ribbons. Then Jon pokes the man in the ribs, and the man moans. Liv strokes his forehead and moans right along with him. When Jon pokes him harder, the man screams, and a tear falls from one of his eyes. “Look!” Liv rejoices. When Jon pokes him again, another tear falls. “Twins!” Liv yells, and kneels down to kiss the hand that feeds them.
TVILLINGAR
Jon og Liv kan ikkje få eigne tårer, så dei inviterer ein mann til å vere surrogatmor for tårene sine. Dei har prøvd alt: sorg, smerte, sjølvpåførd glede, men ingen tårer kjem. Når mannen aksepterer er det ei nådegåve. Dei inseminerer han med dei mest utsøkte kjenslene sine, avtalar at han skal fø heime. Når tida kjem, leier dei han varsamt inn på soverommet og bind hendene og føtene hans til sengestolpane med lange, gule silkeband. Så stikk Jon ein finger i ribbeina på mannen, og mannen stønnar. Liv stryk han over panna og stønnar saman med han. Når Jon stikk hardare, skrik mannen, og ei tåre fell frå det eine auget hans. “Sjå!” jublar Liv. Når Jon stikk han igjen, fell ei tåre til. “Tvillingar!” ropar Liv, og går ned på kne og kyssar handa til mannen som har velsigna dei.
A BAD YEAR
I can never afford vintage wines, but I like the stories they tell: the childhood along the Loire, the loving Rothschilds, growing old in a respectable home in Cote D’Azur. “Summer was perfect that year.” “Oh, yes, it was a good year.” Still, I find comfort in cheaper wines. Heavy and slightly discolored, lacking potential, squeezed between the bulging racks at the liquor store, waiting my turn to pay.
EIT DÅRLEG ÅR
Eg har aldri råd til årgangsvin, men eg likar historiene vinen fortel: barneåra i Loire-dalen, den kjærlege Rothschild-familien, alderdomen i ein respektabel heim i Côte D’Azur. “Det var ein perfekt sommar det året.” “Å ja. Det var eit godt år.” Likevel finn eg trøyst i den billege vinen. Tung og litt misfarga, utan potensiale, samanpressa mellom dei bugnande hyllene på vinmonopolet, medan eg ventar på min tur til å betale.
DAG T. STRAUMSVÅG was born in 1964 in Kristiansund, a city on the sparsely populated coastline of western Norway, and raised in the nearby village of Tingvoll. A resident of Trondheim since 1984, he is the author of seven books of poetry, most recently The Lure-Maker from Posio, published by Red Dragonfly Press.
ROBERT HEDIN is the author, translator, and editor of two-dozen books of poetry and prose, most recently At the Great Door of Morning: Selected Poems and Translations, published by Copper Canyon Press, and, as co-editor, The Uncommon Speech of Paradise: Poems on the Art of Poetry, White Pine Press. He lives in Frontenac, Minnesota.
